er solgudinnen en heks?

Det var en gang en prinsesse som ville male alt hun så. Først malte hun på datamaskinen. Hun malte hver dag, hun hadde hundrevis av bilder. Men maleriene hennes var fanget i den binære koden. En dag møtte prinsessen en heks som sa at hun kunne lære prinsessen å male i virkeligheten, hvis hun spiste et sjøskjell. Det gjorde prinsessen gjerne og boink! Så ble hun forvandlet til en sytten år eldre forvirret kunstner som skulle ha utstilling på BABEL visningsrom for kunst. Hva skulle hun vise? Nå som hun hadde store voksen-hender kunne hun fylle store linlerreter. Hun tok bildene hun hadde laget på den gamle nedstøvede komputeren og transformerte dem til fargeflater av olje. En dag kom heksa på besøk i atelieret hennes og dyttet den forvirrede kunstneren inn i et speil. Det var kokende varmt inne i speilet. Alle hennes tidligere liv spaserte foran øynene hennes. Bondepiker ble brent på bålet, mødre ble voldtatt mens barna så på, shopoholikere drakk sangria i solnedgangen, Eva & Lillith skulte stygt på hverandre og gamle bestemødre rullet sammen brystene sine etter en lang dag i dampbadet. De oppløste seg og prinsessen så at hun seilte bort fra en ildkule. Var det hele en drøm? En lysende kvinneskikkelse vinket farvel, hun virket kjent, -men kunne ikke plasseres. Kanskje vil det hele gi mening på Babel? Smilte kunstneren før hun sovnet.

To ideer har formet arbeidet til denne utstillingen: Hva er heksas ekte ansikt? Hun må jo være mer enn demonen vi kjenner fra Bibelen eller Hollywoods femme fatale. Den andre tanken er å vende om, kan man fortsette der man slapp eller kan vi bare lage sandslott ved tidens vannskille?

is the sungoddes a witch?

Once upon a time there was a princess who wanted to paint everything she saw. First she painted on the computer. She painted every day. She made hundreds of pictures. But her paintings were trapped in the binary code. One day the princess met a witch who said she could teach the princess to paint in real life if she ate a seashell. The princess was happy to do so and boink! She was transformed into a seventeen-year-older confused artist who was to have an exhibition BABEL visningsrom for kunst. What was she going to show? Now that she had big, grown-up hands, she covered large canvases. She took the pictures she had made on the old dusty computer and transformed them into large surfaces of coloured oil. One day, the witch came to visit her studio and pushed the confused artist into a mirror. It was boiling hot inside the mirror. All her past lives flashed before her eyes. Peasant girls were burned at the stake, mothers were raped while their children watched, shopaholics drank sangria in the sunset, Eva & Lillith scowled at each other, and old grandmothers rolled up their breasts after a long day in the steam room. They dissolved and the princess saw that she was sailing away from a ball of fire. Was it all a dream? A luminous female figure waved goodbye. She seemed familiar. Who is she? I can't tell... Maybe it will all make sense at Babel? The artist smiled before falling asleep.

Two ideas shape this exhibition. What is the true face of the witch? She must have more to her than the demon we know from the Bible or Hollywood's femme fatale. The other idea is returning. Is it possible to continue where we left off or are we doomed to make sandcastles at the watershed of time?

AU!
2023
Oil on linen canvas
200x240 cm

Evas panoptikon
2022
Oil on MDF
40x49cm

….faen…
2023
Oil and acrylic on linen canvas
150x180cm

Er solgudinnen en heks?
2023
Oil and acrylic on linen canvas
120x170cm

Besøk på ensomhetens slette
2022
Oil on wooden board
21 x 30cm

Rommets puslespill
2023
Plaster, epoxy and metal
Variable dimensions

Francine i paradis
2022
Oil on MDF
40 x 30 cm

Yoko i solnedgang
2023
Oil on linen canvas
100x140cm

Loving the alien
???
Object from a lost time, IKEA shelf and light
24x13x15cm

Ghosts
2023
Plaster and 2240 trapped souls
Variable dimension

Shells
2023
Photo on aluminium
100 × 150 cm

Mitt liv som sphinx
2023
Oil and acrylic on linen canvas
95x50cm

Utstillingstekst: “Er solgudinnen en heks?”
av Katherine Butcher

Tiden utfolder og bretter seg når du trer inn i blackboxen på BABEL visingsrom for kunst, en installasjon bestående av to tusen to hundre og førti hvite gipsavstøpninger av kunstnerens pupper. Disse brystene ble modellert av kunstneren i løpet av hennes grunnskoleår før hun begynte på kunstakademiet, og legemliggjør hennes yngre jeg og fungerer som muse og guide for denne utstillingen. I sin kunstneriske utforskning kommuniserer Rudjord med seg selv for å fordype seg i en rekke temaer som kretser rundt kvinner og de vedvarende arketypene som vedvarer i vår moderne verden. Den dominerende tilstedeværelsen av Rudjords bryster utøver en mektig kontroll over rommet, og skaper en trompe-l'œil-effekt som konfronterer ethvert forsøk på å objektivere hennes seksualitet med ren kraft. Dette rommet fungerer som en bro over tid, og lar Rudjord sammen med sin muse begi seg inn i en utforskning av kvinners virkelighet.

Rudjords verk som presenteres i utstillingen er en kombinasjon av nye og eksisterende verk, alle knyttet sammen av et sentralt spørsmål som krever at betrakteren engasjerer seg: "Er solgudinnen en heks?". Dette spørsmålet henter inspirasjon fra vold og folklore som virkemidler for å fordype seg i den kvinnelige arketypen. Ved bevisst å utforme utstillingen som et spørsmål, inviterer Rudjord betrakterne til å våge seg inn i kvinnelighetens gåtefulle sfærer, utfordre forutinntatte forestillinger og invitere til kritisk engasjement.

Gjennom kunsten sin fletter Rudjord sammen tråder av vold, makt og det overnaturlige. Maleriene hennes skildrer symbolske kveldslignende karakterer plassert i uanstendige landskap der de sitter ved siden av mørt strukket kjøtt, plassert på monstre, innrammet av solnedganger og scenetepper, eller omgitt av myke, grønne omgivelser med svulmende blomsterøyne.

Rudjords malerier snurrer tidslinjen i selve kunstverkene ved hjelp av teknikken mise en abyme, direkte oversatt til "plassert i avgrunnen", eller en historie i en historie. Disse maleriene er basert på tegninger laget i 1985 ved hjelp av Microsoft Paint på familiens datamaskin, uten at den opprinnelige kunstneren var klar over at hennes mer modne jeg ville overføre denne uskylden til lerretet, noe som resulterte i en absurd og uanstendig fremkalling av tapet av den. "SENEN" - en feilstaving av scene - presenterer et heltebilde av en heks på kosteskaft hengende i en flammende rosa måne. Hennes yngre jeg, med en intuitiv forståelse av klassiske malerteknikker, kontrollerte behendig musen og pekeren for å avsløre en slags fremsynthet i å skape betingelsene for avbildende og kroppslig tilstedeværelse på tvers av tid.

I hovedrommet er det vanskelig å ignorere historiene som strekker seg mot hverandre. Den lille jenta med vilt rødt hår er nå en tredje reproduksjon. Den opprinnelige digitale skissen ble laget til et søtt bærbart merke av Rudjords mor. Merket er kopiert litt på skrå for å avsløre et fravær av farge til høyre på lerretet, noe som gir en umiddelbar følelse av at alle historier gjentas. Den lille jenta i malerisk storformat retter nå sitt allvitende blikk mot den sittende kvinnens voldsomme død, evig rammet av et knallgult lysglimt ovenfra, jenta fanget i en ufravikelig løkke av vitner.

En manifestasjon av at kunstneren vender seg til seg selv, et yngre jeg, for å tjene som muse og guide i en bro over tid for å utforske en virkelighet som brutaliserte kvinner og menn i hekseprosesser i middelalderen. Og her i Trondheim, i saken til Finn-Kirsten Iversdatter, den siste personen som ble henrettet for trolldom i Midt-Norge, nedtegnet i Trondheim lagmannsretts protokoller 1671-76. Finn-Kirsten, mishandlet og torturert, tilsto "å ha gitt seg selv til Djevelen", identifiserte seg selv som Satans lærling og hevdet at han pleide å komme til henne i form av en hund. Å kjenne fortiden her avslører en introspektiv undersøkelse av Rudjords søte portrett av familiens kjæledyr iscenesatt i silhuett, et direkte nikk til "Elg i solnedgang"-estetikken fra norske hytter og husholdninger som nå er skjemmet av et friskt og kjølig mørke.
Ved å avdekke Rudjords rolle som både muse og veiviser avsløres den kvinnelige erfaringens intrikate vev. Rudjord håndterer arbeidet sitt med en briljant sans for lekenhet og humor for å få oss til å stille spørsmål ved følelsen av tilhørighet og trygghet i et samfunn bygget på en uforbeholden fortelling: Er solgudinnen en heks?

Exhibition Text: "Is the Sun Goddess a Witch?"
by Katherine Butcher

Time unfurls and folds as you step within the confines of the black box at BABEL visingsrom for kunst, an installation comprised of two thousand, two hundred and forty white plaster casts of the artists’ breasts. These breasts were modeled by the artist during her foundation year before entering the art academy, embodying her younger self and serving as the muse and guide for this exhibition. Rudjord, in her artistic exploration, communes with herself to delve into a range of themes revolving around women and the enduring archetypes that persist in our contemporary world. The commanding presence of Rudjord's breasts exerts a powerful control over the space, creating a trompe-l'œil effect that confronts any attempt to objectify her sexuality with sheer force. This space acts as a bridge across time, allowing Rudjord to venture with her muse into an exploration of the realities experienced by women.

Rudjord's body of work presented in the exhibition is a combination of new and existing pieces, all connected by a central question that demands viewer engagement: "Is the Sun Goddess a Witch?". This question draws inspiration from violence and folklore as vehicles to delve into the female archetype. By deliberately framing the exhibition as a question, Rudjord beckons viewers to venture into the enigmatic realms of femininity, challenging preconceived notions and inviting critical engagement.

Through her art, Rudjord skillfully interweaves the threads of violence, power, and the supernatural. Her paintings depict symbolic eve-type characters placed within bawdy landscapes where they are seated alongside tender-stretched meat, perched on monsters, framed by sunsets and curtained stages, or surrounded by soft verdant environments with bulging floral eyes.

Rudjord's paintings spin the timeline within the artworks themselves, employing the technique of mise en abyme, translated directly to ‘placed within abyss’, or a story within a story. These paintings are based on drawings made in 1985 using Microsoft Paint on the family computer, with the original artist unaware that her more mature self would transfer this innocence to canvas, resulting in an absurd and bawdy evocation of the loss of it. "SENEN" - a misspelling of scene - presents a hero image of a broomstick-riding witch suspended within a blazing pink moon. Her younger self, with an intuitive understanding of classical painterly techniques, deftly controlled the mouse and pointer to stage the scene revealing a kind of foresight in creating the conditions for depictive and bodily co-presence across time.

Within the main space it is hard to ignore the stories that reach out toward each other. The little girl with wild red hair is now a third reproduction. The original digital sketch was made into into a cute wearable badge by Rudjord's mother. The badge has been copied on a slight tilt to reveal an absence of colour to the right of the canvas, recalling directly a sense that all stories are repeated. The small girl in painterly largescale now transfixes her omniscient gaze, toward the violent death of the seated woman, perpetually smited by a bright yellow lighting bolt from above, the girl trapped in an unblinkable loop of witness.

A manifestation of the artist turning to herself, a younger self to serve as muse and guide in a bridge across time to explore a reality that brutalised women and men in witch trials in the middle ages. And here in Trondheim, in the case of Finn-Kirsten Iversdatter, the last person to be executed for witchcraft in Central Norway was recorded in the Trondheim Court of Appeal records 1671–76. Finn-Kirsten, abused and tortured, confessed ‘to have given herself to the Devil’, identified herself as an apprentice of Satan, and claimed that he used to come to her in the shape of a dog. Knowing the past here reveals an introspective examinination of Rudjord’s sweet portrait of the family pet staged in silhouette, a direct nod to the ‘Elg i solnedgang’ aesthetic from Norwgian huts and households now marred by a fresh and chilling darkness.

Unraveling Rudjord's role as both muse and guide reveals the intricate tapestry of the female experience. Rudjord handles her work with a brillant sense of playfulness and humor to intrigue us to question the sense of belonging and safety within a community built upon a unquestioning the narrative; Is the sun goddess a witch?